Jeg starter teksten med å redegjøre for vesentlige trekk ved antikkens natursyn. Deretter vil jeg diskutere hvorvidt antikken kan si oss noe med hensyn til dagens miljøproblemer. Jeg synes det blir fruktbart å rette diskusjonen mot bevissthet siden våre handlinger springer ut fra måten vi tenker på.
Holisme
Når man skal beskrive antikkens natursyn er det flere vesentlige trekk som er viktig å fremheve. For det første bærer man med seg den holistiske forståelsen som vi også finner i den mytiske tidsalderen. Dette innebærer at menneske og natur ikke er adskilte , men at man anskuer seg selv som en del av en større helhet. Resultatet av denne tenkemåte genererer et grunnsyn om at å skade naturen vil være å skade seg selv. Med andre ord blir det med dette tydelig at natursynet er sammenvevd med moral og hva som er rett og gjøre. Dette blir et viktig poeng senere i teksten når jeg skal vurdere hvorvidt antikkens natursyn har noe å si oss idag med hensyn til de miljøproblemer som vi står ovenfor.
Naturen som levende og et ideale
Hos “urstoff-filosofene” finner vi også fragmenter fra den mytiske tidsalder. Naturopplevelsen og den sjelelige opplevelsen er tidlig i antikken tett vevd sammen. Denne mytiske opplevelsesform, slektskapet mellom mennesket og natur, tones etterhvert ned. Den begrepsmessige tankegangen selvstendigjør mennesket fra den ytre verden, men allikevel opprettholdes den holistiske ideen. Naturen er også fortsatt besjelet og levende, skillet fra den mytiske tiden ligger i at man nå forsøker å nå naturen ved begreper og argumentasjon. Tanken om naturen som levende ligger til grunn for antikkens syn på naturen som mønster og ideal. Dette kommer til uttrykk i Platons statslære der den ideelle stat er en politisk naturtilstand som tilsvarer en frisk menneskekropp. Hvis naturen ikke følges før dette konsekvenser for organismen (helheten). Her er det interessant å bemerke at det greske ordet for “årsak” er “aitia” som betyr sykdomsårsak. I dette ligger å endre den naturlige tilstand.
Naturlige bevegelser vs teknikk
I sin fysikklære taler Aristoteles om “naturlige” og “tvungne” bevegelser. For Aristoteles er naturlige bevegelser som røyken som stiger opp mot himmelen eller stenen som faller mot bakken. Tvungne bevegelser derimot er når mennesket hever steinen fra bakken. Man hindrer med dette steinen å “søke sitt naturlige sted”. I den datidige greske tenkningen (med naturen som ideale) var denne type bevegelser å gå mot naturen. Følgelig ble teknikk noe man skulle være forsiktig med. Å gå mot naturen var også å gå mot seg selv. Vitenskapshistorikeren E.J. Dijksterhuis hevder at de gamle grekerene hadde “over like mange fysikalske og tekniske muligheter som oppfinnere i det 18.århundre, og som gjennom sitt verk muliggjorde den industrielle revolusjon”. Så hvorfor kom ikke den teknologiske utviklingen tidligere? Det er nærliggende å argumentere at dette skyldes natursynet. På 1800 tallet var nemlig naturen blitt et “dødt” objekt som menneskene rådet over. Kanskje særlig med kirka og Francis Bacon i spissen fikk vi ideer om naturen som objekt for menneskenes herredømme. Som vi ser er kontrastene skarpe mellom dette nye perspektivet og Aristoteles. Med andre ord, vi er vitne til en bevissthetsforandring i menneskers syn på naturen. Vårt syn på naturen påvirker videre våre handlinger. Vi har gått fra naturen som besjelet og levende ideale til naturen som et middel for å skaffe seg materielle goder.
Hybris og Nemesis
Å gripe for mye inn i naturen var i antikken en form for overmot eller hybris. Det er meget interessant å merke seg at man allerede i antikken hevdet at hybris, inngrep i naturen, før eller siden ville gjengjeldes (nemesis). Vi er idag vel informerte om de globale miljømessige utfordringene verdens befolkning står ovenfor. Var det dette de gamle grekerne prøvde å si ? Er for eksempel den globale oppvarmingen det som ble betegnet som nemesis, nemlig naturen som slår tilbake på mennesket som ransmann? Noen forskere vil argumentere for at den globale oppvarmingen ikke er menneskeskapt, mens andre vil hevde at dette er et fenomen som er et resultat av menneskers handlinger. Fra et større perspektiv vil nok de fleste allikevel være enig om at dagens bruk av ressurser ikke er bærekraftig. Dette vil være mitt perspektiv da jeg fortsetter teksten med å spørre om antikkens syn på naturen har noe å si oss idag med hensyn til våre miljøproblemer.
Har antikken noe å lære oss?
Jeg argumenterer for at alle handlinger har sitt utgangspunkt i en tanke. Altså kan vi si at kvaliteten på tanken betinger kvaliteten på handlingen. Antikkens ide om holisme og naturen som besjelet skapte handlinger der man opptrådte respektfullt og i samsvar med naturen. Det holistiske verdensbildet setter menneskene inn i en større helhet og dets handlinger får konsekvenser for helheten. Heraklitt uttrykte at mennesket kan komme til å forstyrre verdensprosessens likevektstilstand ved sine inngrep i den naturlige harmoni, og derved påkalle “rettens hjelpere, furiene”. Hadde Heraklitt levd i dag hadde han sagt “hva var det jeg sa?” For det er nettopp det som er kjernen i dagen miljøproblemer: det holistiske blikket har vært fraværende over lengre tid. Vi har ikke vært bevisst på at å skade naturen vil slå tilbake på oss selv- men alt er forbundet. Ved å endre den naturlige tilstand har verden blitt syk. Ved utstrakt bruk av tvungne bevegelser (teknologi) går vi mot naturen og oss selv. Alle vet det, men er vi villige til å gjøre noe med det? La meg først få si at det finnes en rekke motstrømmer. Økologiske samfunn som Auroville i India og Darmanhur i Italia er manifestasjoner av at mennesker har oppfattet problemet og er villige til å skape endring. Det er også mange kulturer som alltid har hatt et holistisk verdensbilde og med et syn på naturen som besjelet. Hva med oss andre, barn av forbrukersamfunnet? Vi vet om problemet, men er vi villige til å endre livsstil? Har vi dygd nok?
Vanligvis forbinder man utvikling med en endring til noe bedre. Fra antikken og frem til idag ser det imidlertid ut til å gå motsatt vei. I alle fall i menneskers forhold til naturen (og til hverandre). Ressurser, moder jords frukter, ligger til grunn for kriger. Som nevnt tidligere er dette middel for at land og enkeltpersoner skal skaffe seg makt og rikdom. Antikkens natursyn burde derfor være til ettertanke i alle dagens diskurser om miljø. I forbindelse med denne teksten har jeg diskutert antikkens syn med venner og familie. Ideen om holisme og besjeling av naturen blir mottatt med stor skepsis. Etablerte sannheter i menneskets sinn er vanskelig bevege. For meg er det åpenbart at antikkens natursyn har noe å si oss, men hva hjelper det hvis man lytter med døve ører? Kanskje er det nettopp en tsunami verden trenger for å våkne? Kanskje er såkalte naturkatastrofer “nemesis” (gjengjeldelse) jordas måte å kommunisere på? Naturkatastrofene har fått konsekvenser for menneskers bevissthet. Vi har tolket uværet som signaler på at naturen slår tilbake på menneskelige handlinger. Så spørmålet blir da, er vi i ferd mot et nytt bevissthetsnivå? Er vi på vei tilbake mot antikkens besjelede og holistiske verdensbilde?
Som vi ser av Hegges “Menneskets forhold til naturen i historisk og filosofisk perspektiv” har menneskets natursyn vært i en konstant endringsprosess fra den mytiske tidsalder til antikken, middelalderen, romantikken og frem til den nyere tid. Hva blir å karakterisere neste stadium? Fokuset på miljø, økologisk mat og natur har økt dramatisk de siste tiårene. Man har fått klimakvoter på flybilletter. Al Gore og IPCC vant Nobels Fredspris for sitt arbeid mot global oppvarming. Miljø er et sentralt politisk spørsmål globalt. Folk strømmer til naturreligioner, new age aktiviteter og østlige religioner som buddhisme og hinduisme. Den raskest voksende religionen i USA er wicca (som anskuer naturen som besjelet). Gjennom media og filmer bombarderes vi med historier som Ringenes Herre, Harry Potter, Det gyldne kompass og Avatar m.m som alle presenterer et natursyn som ligner antikken i Hellas. I alle disse historiene blir vi fortalt om den levende naturen. “De gode” er de som lever med naturen, mens “de onde” ofte er de som setter seg over den. De bruker naturen for å skaffe seg materiell rikdom og makt. Populærkulturens innvirkning på menneskets bevissthet skal ikke undervurderes. Det er ikke uten grunn at kirken har stilt seg negativ til slike type filmer. For å hente inn diskusjonen: er dette konturene av et nytt bevissthetsnivå? Og skal de greske ideene bli revitalisert? Det er tydelig at endring er underveis og den sniker seg inn i verdensbildet gjennom ulike kanaler. Antikkens grekere er nettopp en slik kanal og burde være til ettertanke i dagens miljøproblematikk.
Kilder:
Hjalmar Hegge: "Menneskets forhold til naturen i historisk og filosofisk perspektiv", 24 sider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar