Runar Døving: Kaffe- enklere enn vann. En analyse av ytelse i Torsvik.

Dette er et sammendrag av Døvings artikkel "Kaffe- enklere enn vann" slik jeg fortolker forfatteren.

Hva er dette en historie om?
-Resiprositet, kjønn og roller, identitet, relasjoner, moderne rituale, konvensjoner/brudd på
konvensjoner

Artikkelen er basert på empiri fra et feltarbeid i Torsvik i Østfold. Kaffe som konvensjonalisert minimal og hverdagslig ytelse blir synlig da gjesten Lydia takker nei til både kaffe og andre kultiverte drikker. Forfatteren viser til Durkheim: når det unormale skjer ser man hvordan samfunnet henger sammen. Etter en rekke forhandlinger om hva Lydia skal ha i koppen, insisterer hun alikevel på å drikke vann. Hva er det med kaffe som gjør drikken mer attraktiv i sosiale kontekster enn vann? Vann er rått, vann er ikke kultivert og vann er gratis (her berører spørsmålet om ytelse også markedssfæren). Det kan derfor sees som ingenting. Vann nuller derfor ut ytelsen, som videre nuller ut relasjonen. Kaffe derimot koster penger og er produsert. Og siden den er produsert har den i hau, eller sjel, som Mauss beskriver energien i ting. Vi sier ofte at “hun la sjela i arbeidet”. Man kan legge sjela i kaffelaging, men ikke i å tappe et glass vann. Kaffeservering er ikke som gaveutdeling fordi plikten til gjengjeld er fraværende. Plikten til motytelse ligger derimot i å takke ja. Gjennom et “ja takk” til kaffe sier man også “ja takk” til deltagelse. Kaffe er slik jeg oppfatter teksten et bindeledd mellom mennesker. Å invitere til kaffe er å invitere til relasjon, fellesskap og den gode samtale. Kanskje en nyttig metafor for kaffedrikking kan være en slags moderne fredspipe? Videre kan kaffedrikking sees på som et rituale som fungerer stabiliserende på samfunnet. Det er verten Tine som som er forvalter av kaffeinstitusjonen i sin private sfære, og derfor også hun som har ansvaret for at denne kaffe-offer-handlingen blir gjennomført riktig. Hun er bærer av et ansvar for å opprettholde konvensjoner som virker stabiliserende på samfunnet. Det er et stort ansvar, og vi ser tydelig at Tine gjør det hun kan for å hjelpe Lydia til å drikke noe annet enn vann. I artikkelen ser vi også hvordan “kafferitualet” er knyttet til kjønn og forventninger til hvordan kjønnene skal spille ut sine roller: “servering av kaffe og kake er en sentral plikt for kvinner og inngår som en del av kvinnelig identitet og selvforståelse.” (s.251) Mannens plikt er som mottaker og som konsument av kvinnens ytelser.

Kaffe- enklere enn vann. En analyse av ytelse i Torsvik...viser hvordan brudd på det
normale gjør konvensjoner synlige, den viser et moderne rituale som virker stabiliserende
på samfunnet, den viser hverdagslige og humoristiske eksempler på resiprositet, den viser
hvordan kafferitualet er knyttet til kjønnsroller og den setter et analytisk perspektiv på
dagligdagse prosesser som kanskje er usynlige for mange.