Et kritisk blikk på bistand og utvikling

Utviklingsantropologi er en egen retning innenfor sosialantropologien. Historisk sett er det utviklet mange teorier om samfunnet. En av dem er knyttet til sosialdarwinisme som er en evolusjonistisk ide inspirert av Darwin. Teorien sier at ulike samfunn utvikles fra primitive (og gjerne barbariske) stadier til mer avanserte (og gjerne "siviliserte").  Herbert Spencer  og Lewis Henry Morgan er kjente tilhengere av denne tankegangen.

Problemet var at ofte vestlige samfunn (som forskerene selv) havnet øverst i dette hierarkiet. Dette gav grobunn for raseteorier og at "de andre" skulle utvikles "som oss". Langvarige feltarbeid viste derimot at "barbarene" ofte var spesialister på f.eks jakt og sanking. Man var rett og slett tilpasset det miljøet man levde i. Det er ikke uten grunn at et folk har overlevd tusenvis av år. Det er særlig Franz Boas som får æren for teorien om kulturrelativismen: samfunn må forstås ut fra sin egen logikk og alle kulturer er likeverdige. Dette synet kontrasterte seg til den etnosentriske sosialdarwinismen som studerte kulturer i utviklingsstadier.

Nyorientalisme
Orientalisme er når vestlige perspektiver og kategorier brukes til å fortolke en østlig kultur. Man bruker vestlig virkelighetsforståelse som ideal i forståelsen av "de andre". Orientalismen ble brukt for å legitimere kolonialisering- vi må hjelpe dem å bli som oss. Nyorientalismen er basert på samme ide, men i en ny kontekst: bistand og utvikling. En sentral påstand i antropologien er at bistand og utvikling er basert på et vestlig orientert system av kunnskap og makt:

• Kategorisering: vi forstår verden gjennom begreper. James Ferguson bidrar med begrepene "development speak" (dev speak) og "development think" (dev think), altså måten vi kategoriserer verden leder til måten vi tenker om verden. Og vestlige bistandsprosjekter er basert på vestlige begreper. La meg vise et par eksempler: "LDC" (less developed countries). Man kan si at folk ikke var "underutviklet" før de ble kategorisert som det. Av 210 selvstendige stater er ca 49 av dem klassifisert som LDC (2009). "LDC" er en kategori konstruert av FN og viser til de landene som får lavest rating på "HDI" (human development index) som også er et begrep basert på vestlige verdier. LDC kategorien får enorme konsekvenser for de aktuelle landene. Kategoriseringen fører til vestlig innblanding: landene får økonomisk støtte og ofte krav om strukturelle endringer. Det er ofte her prosjektene slår feil. Man tar ikke høyde for kulturelle variasjoner. Et økonomisk system som fungerer i vestlige land, fungerer ikke nødvendigvis i andre kontekster.
• Gaven: å gi en "gave"(bistand) er en måte å utøve makt på. Mottakeren vil føle at man står i gjeld giveren. Dette kan man lett relatere seg til. Hva tenker du hvis en fjern slektning ringer på døra lillejulaften og overleverer deg en gave? Og du har ingen gave å gi tilbake? De fleste vil føle skyld (og kanskje kjøre ned på bensinstasjonen å kjøpe en eske konfekt). Poenget er at bistand ikke er nøytralt. Det samme ser vi i utviklingsprosjekter der aktører som Verdensbanken forlanger strukturelle endringer tilbake.
• Sektorisk: utviklingsprosjekter har et sektorisk perspektiv, i motsetning til holistisk. Denne kritikken finner vi hos Arturo Escobar. Det mangler et kulturrelativistisk perspektiv der man går inn for å forstå kulturens indre logikk. Et eksempel finner vi hos Ferguson og hans empiri fra Lesotho i Afrika. I Lesotho hadde kyr en sentral rolle i samfunnet. Kyr var brudepris. Kyr var noe man lånte bort til venner for å vise generøsitet. Kyr gav melk. Og ikke minst ble kyr sett på som et slags pensjonsfond- en økonomisk sikkerhet når man ble gamle. Altså kyr var en måte å lagre verdi på. Etter at Verdens Banken trykket LDC-kategorien over Lesotho ville de at kyr skulle bli buisness. Altså man tar ikke høyde for kulturelle variasjoner og holisme. Man tenker sektorisk og ofte er kapitalisme i fokus. Ved å lage et kjøttmarked av Lesothos kyr ryster dem i sosiale systemer. Det er her prosjektene slår feil, det gjorde det også i Lesotho. Ringvirkningene av at folket selv ikke får bestemme gjorde i denne sammenhengen at man nektet å være med. Beitemarkene grodde også igjen og man fikk problemer med slanger. Dette er et av mange eksempler av samme karakter.
• "Fattigdomskultur": "moderniseringsskolen" hevder at løsningen er kapitalisme og at de mislykkede utviklingsprosjektene er grunnet i fattigdomskultur. Jantelov og skeptisme til entreprenørskap er grunnen til at prosjektene slår feil. Moderniseringsskolen hevdet at land utvikles i fem faser og at man må gjennom en "take off" fase for å utvikles. Denne teorien er lagt til grunn av FN og rike land i sin bistand til "utviklingsland". Dette står i kontrast til mye antropologisk empiri om utvikling: kapitalismen er ofte anskuet som problemet og ikke løsningen.

Dette er noen argumenter som taler for at bistand og utvikling hviler på et vestlig system av makt og  verdensforståelse. Det er flere veier man kan ta i en slik diskusjon. Dette leder bl.a til diskursen om hvordan antropologer skal posisjonere seg i debatten- skal man delta på prosjektene eller skal man være en uavhengig kritisk røst til prosjektene?