Ferguson, James: The Anti-Politics Machine

Hovedveien i Thaba Tseka, lokaliteten som ligger til grunn for Fergusons bok The Anti-Politics Machine. Foto: Martin Schärli, wikipedia

Jeg skal i denne artikkelen oppsummere en del av Fergusons syn og argumenter i spørmålet om "utvikling".

Boka til Ferguson er en grundig studie av utvikling og tar utgangspunkt i Lesotho i Afrika. For å få taket på hans hovedsyn føler jeg det er korrekt å starte med to av hans begreper:

Dev. speak (development speak)
Klassifikasjonssystem. Begreper som vi forstår verden gjennom. Eks: LDC (less developed countries),  HDI (human development index).


Dev. think (development think)
Som et resultat av dev.speak får vi dev.think. Altså den måten vi tenker om verden på er et resultat av hvordan vi kategoriserer den på. Altså dev.speak blir dev.think.

Dette kommer til uttrykk i Lesotho blant annet gjennom at landet fikk merkelappen LDC (dev speak). Å havne i LDC kategorien får konsekvenser. Man får økonomisk støtte og det kreves at man gjør strukturelle endringer i samfunnet: resten skal bli som vesten. Som Escobar kritiserer også Ferguson en sektorisk tenkemåte. Man ser ikke kontekst og kultur. Aktører som verdensbanken forlanger et kapitalistisk system: "alt skal være på et market"-tankegang. Her går ofte prosjektene galt, det gjorde det også i Lesotho. Et eksempel er "Kvegmystikken":

Kyr i Lesotho var ikke en måte å produsere verdi, men en måte å lagre verdi. Kyr var en sikkerhet om det skulle oppstå en krise eller fungerte dem som et "pensjonsfond" når man ble gammel. Kyr var også vanlig å låne bort. De som lånte fikk melk av kua og den som lånte bort fikk sosial anerkjennelse for sin raushet. Jo flere kyr man hadde jo mer generøs kunne man være (og jo mer rang kunne aktørene generere samtidig som kyrne gav melk til andre som ikke hadde så mye). Kyr ble også brukt som brudepris. Med andre ord, kyr hadde en sentral rolle i det sosiale systemet og var ikke i en økonomisk sfære. Så kom World Bank: kveg skal på et marked. Med dette rister de i sosiale systemer, noe som gir ringvirkninger. Man tar det for gitt at andre tenker likt som vesten. Ferguson retter kritikk mot denne sektoriske tenkningen (kun fokus på økonomi, kapitalisme) og viser hvordan dette får konsekvenser. En ku i vesten er ikke det samme som kua i Lesotho. Ved å ikke ta høyde for kulturelle variasjoner er prosjektet dømt til å gå galt. I Lesotho gjorde folk opprør mot verdensbankens kvegprosjekt. Beitemarkene grodde igjen og man fikk problemer med slanger.

Utviklerne ville også at jorda skulle privatiseres og få større avlinger. Sannheten var at jorda egentlig fungerte som "NAV" der de som ønsket fikk jord etter behov. Det var altså en sikkerhet for dem som ikke hadde jobb. Regjeringen var mot at jorda skulle privatiseres, dette ville nemlig føre til at noen falt utenfor og flyttet til byene istedet.

Gaven som maktmiddel
Når stater samarbeider på denne måten forventes det at mottakerlandet gjør som giverlandet sier. Dermed blir "gaven" en form for maktmiddel.

Anti-Politisk maskin
Stater fremstilles som ikke-politiske aktører uten egne interesser i prosjektet. Man skaper seg kategorier som LDC for å skjule seg bak. Fattigdom blir ikke fremstilt som et politisk problem, noe det i virkeligheten er. Politikk handler nemlig om fordeling. Ferguson hevder fattigdom er et politisk problem med politiske løsninger.

Ferguson kritiserer utviklingsprosjektet i Lesotho og setter lys på prosessene som leder til de mislykkede resultatene. Inspirert av Foucault pirker han i et fenomen man tar for gitt er utelukkende godt, bistand og utvikling. 


Kilde:

Ferguson, James: The Anti-Politics Machine, University of Minnesota Press
1994 evt. 1992 (320 s.)